Kommunikasjon er en bra ting når flere skriver artikler om samme tema, SU kan bare beklage manglende uttalelser til redaksjonens artikkel i Dachshunden nr. 3 2019. SU var av den oppfatning at nevnte artikkel ikke skulle skrives da SU tok for seg samme tema. Denne artikkelen er skrevet på oppfordring av HS.
Først og fremst presiserer vi igjen at disse krysningsforbudene er vedtatt: hårlagskrysning, krysning mellom standard og mindre størrelser samt paring av merle med rød. Uavhengig av hvorvidt NKK fortsetter å registrere krysningskull så har NDF gjennom avstemning på DHT vedtatt disse forbudene, og det er NDF som har raseforvaltningsansvaret. Dette betyr at enhver seriøs oppdretter vil forholde seg til gjeldende vedtak.
Tradisjon for krysning
Krysningene som er vedtatt har en lang historie i Norge, det betyr likevel ikke at den er udelt posi-tiv. Vi ser korthårede dachshunder med en uønsket farge (viltfarget) som i følge rasestandarden er diskvalifiserende. Som nevnte artikkel sier så har det vært diskutert på dommerkonferanser, men det var også sagt allerede i 2001 at man skulle vektlegge fargen hos viltfarget korthår mindre i en overgangsfase, så kan man diskutere hvor lenge en overgangsfase skal vare? NDF oppfordret i 2015 til å dømme disse hundene på anatomi og ikke farge, men den endelige avgjørelsen ligger uansett hos dommeren.
Hvis man overfører samme tankegang som med viltfarget korthår til langhår fra korthårslinjer, skal man da ikke vektlegge beheng og pelskvalitet? Eller strihår fra korthårskrysninger som mangler strihårens buskete attributter, skal de også kun vurderes på anatomi? Der vil være mye å ta hensyn til og mange fallgruver for en dommer som er der for å dømme etter rasestandarden. I grunnen er det ganske urettferdig at den eneste som har fått slike hensyn diskutert er resultat av krysning mellom korthår og strihår.
Konsekvenser av krysning
I SU har vi diskutert konsekvensene av krysningsavl ved flere anledninger. Gjennom samlet erfaring fra flere av medlemmene fremgår det tydelige konsekvenser for alle hårlagene i ganske mange generasjoner. F.eks. ser man langhårslinjer som har kommet hele fire generasjoner bort fra avlstispen fra to korthårsforeldre. Fortsatt er behåringen sparsom hos flere valper, og kvaliteten på pelsen er for flere av fjerdegenerasjonsvalpene ikke like god som hos langhår uten korthårslinjer. Da blir det naturlig å stille seg spørsmålet om egenskapene man ønsket å få med seg var verdt fire generasjoners avl for bedre pels?
Tilfeldige krysninger
Når det gjelder tilfeldige kull der tispeeier har “lyst” til å bruke en hund de kjenner eller liker uavhengig av hårlag, så kan man snu spørsmålet, er det et stort tap om de ikke blir registrert? Hadde det ikke vært bedre å jobbe for at flest mulig tar kontakt med NDF eller en erfaren oppdretter for råd? På mange måter vil en positiv holdning til helt tilfeldig avl undergrave det arbeidet vi alle i NDF gjør for å ivareta rasen på best mulig vis.
RAS
I RAS står det at hårlagskrysninger prinsipielt ikke er ønskelig, men at det kan være en mulighet for å forbedre en rases eksteriør eller for å innhente konkrete arvelige jaktlige egenskaper. Det vises også til muligheten for større bredde i avlsbasen. Det nevnes noen raser som med hell krysses med andre raser: Norsk lundehund, Haldenstøver og Hygenhund har alle krysset ut av rasen. SU synes det er positivt at andre raser finner måter å bevare de gamle norske rasene på, men som sammenligningsgrunnlag for dachshundene fungerer det dårlig.
Lundehunden var i ferd med å dø ut på 50-tallet, iherdig innsats av en gruppe oppdrettere reddet rasen, men avlsbasen var liten. Lundehunden sliter med en sykdom som heter intestinal lymfangiekstasi som er helsemessig årsak til krysning.
Skulle man sammenlignet med dachshunder må man se for seg f.eks. korthåret dverg-/ kanindachshund, som har omtrent samme antall (7-800) registrerte valper 2008-2018, men med en alvorlig helseutfordring. I slike tilfeller er det at man har dispensasjonsmulighet for kryssing av hårlag.
Hygenhund har alltid vært en liten rase. Som en av de norske rasene er det Norge som forvalter rasen og dermed har man forsøkt å øke avlsbasen ved å krysse med Dunker. Hygenhund har 332 registrert valper i perioden 2008-2018, til sammenligning har dvergdachshund strihåret 385 i samme periode. Disse bør legges sammen med kanindachshund strihåret (53) siden det fortsatt er åpent for krysninger mellom kanin og dverg i samme hårlag, da blir tallet 438 for de minste strihårene.
Når man da ser at norske dachshunder har god helse (ref. helseundersøkelsen) og at man lett kan hente inn nye linjer fra utlandet (noe som er vanskeligere for Hygenhund) så er ikke registreringstallene så lave at krysning er nødvendig. Man kan også merke seg at antallet krysninger er beskjedent og strengt regulert av raseklubben og avlsrådet. I perioden 1990-97 ble det foretatt fire krysninger, og videre avl på avkom etter krysninger må godkjennes av avlsrådet.
Haldenstøver har også alltid vært en liten rase. I 1931 ble nesten hele stammen utryddet av hundepest i området der rasen var mest utbredt. Dermed oppstod også her en unntakssituasjon hvor man var helt nødt til å få større bredde i avlsbasen, man valgte da å krysse med Finsk Støver.
Så vidt SU kan se er heller ikke denne rasen et godt sammenligningsgrunnlag for dachshundene. Haldenstøver har i perioden 2008-2018 registrert 198 valper, til sammenligning har strihåret dachshund 3415 registreringer og korthåret dachshund 1731 registreringer.
Fokus på dachshunder
Hvis vi slutter å se til andre raser for å vise et behov for krysning, så kan vi heller se på de faktiske tallene for dachshundene. Vi har valgt å se på tall for perioden 2008-18 fordi dette er hunder som med stor sannsynlighet fortsatt kan være i live og tilgjengelig for avl. Vi har slått sammen registreringstallene for dverg og kanin i samme hårlag siden de kan krysses.
- Dachshund strihåret 3415
- Dv/ka dachshund sh. 438
- Dachshund korthåret 1731
- Dv/ka dachshund kh. 672
- Dachshund langhåret 2031
- Dv/ka dachshund lh. 2712
Dachshundene har ut fra disse tallene mer enn stor nok avlsbase å velge fra, også etter at DHT vedtok krysningsforbudene.
Hele fire av variantene har borti flere tusen registrerte i nevnte periode. Når man da legger til tilgjengeligheten på dachshunder rundt i verden, så har man en stor avlsbase å jobbe med.
Krysningsdiskusjonen
Neste naturlige spørsmål er hvorfor krysningsvedtakene skaper så voldsomme reaksjoner, og til tider en ganske krigersk debatt. Er det så enkelt som at gammel vane er vond å vende? Kan det være at siden krysninger har vært lov så lenge så har det med tiden blitt gjort for ofte og uten å involvere sunnhetsutvalg/NDF?
SU har ikke svaret, men har diskutert om det kan være slik. Uansett så er vår konklusjon at avlsbasen pr. i dag ikke er for liten til å avle etter de nye vedtakene. Det kan for noen være irriterende fordi man kanskje hadde en plan, men samtidig så er det alltid mulig å lage nye planer.
Krysningsforbud på høring?
Det blir etterspurt om SU vurderte å ha sakene ut på høring før DHT. SU er av den oppfatning at å sende saker til DHT fungerer som en høring i de viktigste henseender. Alle lokalklubbene har egne medlemsmøter der DHT saker blir diskutert og man blir enige om en innstilling for hvordan klubben skal stemme. Eventuelle spørsmål blir formidlet via klubbens delegat(er) på DHT. Flertallet av delegatene på årets DHT var positive til sakene, dermed gikk de også gjennom, om enn med en noe snevrere ordlyd.
Avstemming på DHT
SU har fått henvendelser fra medlemmer rundt om i landet som hevder at delegatene ikke visste hva de stemte på. Det synes vi er en trist nedvurdering av delegatenes kunnskap og engasjement. Det er helt naturlig å anta at klubbene sender verdige og kunnskapsrike delegater på forbundets viktigste møte, så slike påstander faller på sin egen urimelighet.
Dersom enkelt medlemmer opplever at de ikke fikk sagt sitt om sakene så må man se på hvorvidt man deltok på lokalklubbens møte om DHT-saker. Om man tok til orde for det man mente der, og om flertallet i klubben delte ens synspunkter. NDF er demokratisk bygget opp så alle skal ha mulighet til å påvirke på rett nivå.
Det blåser en ny vind – en sannhet med modifikasjoner
Fokus på helse og sunnhet har økt, det er en god ting. Men store raser vurderer ikke krysning av den grunn. Man vurderer sine avlsstrategier og prøver å utdanne nye og gamle oppdrettere slik at man avler mest mulig fornuftig med tanke på rasens utvikling.
Skifte fokus?
SUs vurdering er at dachshundene ikke har et problem med små avlsbaser, men vi har en del andre utfordringer som oppdrettere godt kan tenke igjennom.
- Hvor mange oppdrettere vet hva RAS er og bruker den aktivt?
- Hvor mange oppdrettere følger avlsanbefalingene til NDF?
- Hva gjør oppdretterne med delingen i jakttype og utstillingstype?
- Hvorfor samarbeider ikke jakt og show linjer mer?
- Hvor mange oppdrettere velger den beste partneren til hunden sin uavhengig av hvem som eier den?
- Hvor mange øyelyser alltid avlshundene før de går i avl?
- Hvor mange ryggrøntger?
- Hvor mange unnskylder sin egen hunds mentalitet og avler på den, mens de kritiserer andres for samme egenskaper?
- Hvor mange tør å diskutere avl og hund med en av sine største konkurrenter?
SU sier på ingen måte at noen av oss er perfekte, og vi har sikkert noe glipper her og der flere av oss. Det viktige er at ved å følge RAS, NDFs avlsanbefalinger og kanskje tørre å diskutere avl med noen vi egentlig vet tenker annerledes enn oss selv, så er det faktisk en risiko for at vi blir bedre, mer kunnskapsrike og kan dra nytte av hverandres erfaringer og ulike linjers kvaliteter.
Fokus på nye oppdrettere
SU har nettopp begynt på en artikkelserie basert på ulike elementer i RAS, nettopp for å øke bevisstheten rundt hva vi jobber med og mot.
En annen viktig del av det å skape et godt miljø for avl og videre forbedring av rasen er å oppfordre de erfarne oppdretterne til å lære fra seg og dele av sin erfaring og lærdom. Det fordrer også at de nye oppdretterne må oppsøke arenaer hvor de kan treffe de mer erfarne.
Ta kontakt, presenter deg selv, fortell hva du driver med. Ikke gi opp om du ikke lykkes med å få ønsket kontakt ved første forsøk. Oppdrettere med lang fartstid kan være veldig hektisk opptatt på noen arrangementer, send en mail i ettertid og uttrykk ditt ønske om å lære.
De fleste har vært ny en gang, og erfaring får man bare på en måte. Kunnskap kan man derimot få via bøker og internett, les deg opp! Alle som har vært med en stund vet at selv den mest erfarne oppdretter blir fascinert og interessert dersom man møter nye raseentusiaster som helt tydelig prøver å lære.
Kilder:
www.haldenstoverklubben.com
www.lundehund.no
www.hygenringen.no
www.nkk.no/rasevelger
raseinfo/FCI_148_Dachshund.pdf
RASDachshunderver1.pdf
Legg igjen en kommentar