Myxomatøs klaffesykdom hos dachshund

En kraftig suselyd på hjertet sendte Silas (8) til hjertespesialist Anne på Vetsentrum. Lyden ble oppdaget av veterinæren da Silas var innom for vaksine og sjekk, hun sendte oss videre til en spesialisert hjerteundersøkelse. Så da var det bare å benytte anledningen til å lære mer om myxomatøs klaffesykdom. Vi har fått veterinær Anne Øverby Øvergaard til å skrive denne artikkelen for oss. Artikkelen sto også i Dachshunden nummer 1/2025.

Myxomatøs klaffesykdom, forkortet MMVD, er den vanligste hjertesykdommen hos hund i Norge og i verden forøvrig. Undersøkelser har vist at sykdommen forekommer hos over 90% av hunder over 13 år og hos 58% av hunder over 9 år. (1) Sykdommen er ervervet, dvs. at den ikke er medfødt, men utvikles i løpet av livet, oftest hos middelaldrende til eldre individer, men i noen tilfeller kan også unge dyr bli syke. MMVD er arvelig og mer utbredt i enkelte raser enn i andre. Det er særlig de mindre hunderasene våre som får MMVD og cavalier King Charles spaniel, pomeranian, chihuahua, dvergpuddel og dachshund er blant de som er mest utsatt. (1)

Hva er myxomatøs klaffesykdom?
Myxomatøs klaffesykdom er en degenerativ sykdom som karakteriseres ved at hjersykdom hjerteklaffene som i utgangspunktet er tynne teklaffene og glatte, over tid får skader i bindevevet og blir fortykket og uregelmessige. Dette fører til at klaffenes enveis ventileffekt ikke fungerer som den skal og man får en tilbakestrøm av blod over klaffene når de skal være lukket. Det vanligste er at dette skjer på den venstre siden av hjertet, slik at noe av blodet som skal strømme fra venstre hjertekammer og ut i kroppen, i stedet strømmer tilbake inn i venstre forkammer. En studie av 207 dachshunder med MMVD utført i Polen viste at det er også er relativt vanlig med myxomatøse forandringer på høyre side hos dachshund..(2)
Man kan også ha myxomatøse forandringer på klaffene i aorta og i lungearterien. Hvorfor forandringene oppstår vet vi ikke sikkert. Forskerne mener at det er snakk om en betennelsestilstand pga. et defekt protein eller at det skjer som følge av en bindevevs-sykdom.

Arvelighet og forekomst:
Lisbeth H. Olsen og hennes kollegaer i København gjorde noen studier av MMVD hos dachshund på slutten av 1990-tallet som viste at det trolig er snakk om en poly-genetisk arvelig sykdom, dvs. at det er flere gener involvert. (5) Studier viser at hannhunder er signifikant mer utsatt for kronisk klaffesykdom enn tisper og det er flere hannhunder enn tisper i gruppen med mer fremskreden sykdom. Denne kjønnsforskjellen ses også hos andre raser.
Myxomatøs klaffesykdom hos dachshund er først og fremst et problem hos gamle hunder med en gjennomsnittlig alder på hhv. 11,3 år for tisper og 11,9 år for hannhunder. Sjansen for å ha MMVD er ekstremt mye høyere hos en hund på 13 år sammenlignet med en hund på 7 år. (2)

Hvordan stilles diagnosen MMVD?
Myxomatøs klaffesykdom er gjerne noe som fanges opp av veterinær i forbindelse med årlig helsesjekk, annen sykdom eller fordi hunden skal ha narkose og derfor blir lyttet på. Når hjerteklaffene blir fortykket og ikke «lukker» seg som de skal, gjør dette at noe av blodet fra hjertekammeret strømmer tilbake inn i forkammeret med høy hastighet pga. trykkforskjellen mellom kamrene. Denne høy-hastighets lekkasjen skaper en bilyd, dvs. en ekstra hjertetone i tillegg til de vanlige hjertetonene.
Bilyder graderes fra 1 til 6, hvor 1/6 er så vidt hørbar og 6/6 kan høres med stetoskopet løftet fra brystveggen. Generelt gjelder det for myomatøs klaffesykdom at jo større lekkasjen er, jo sterkere høres bilyden når man lytter på hjertet. Likevel stemmer ikke dette alltid. I dachshund-studien fra Polen viste man at hele 10% av dachshunder med milde myxomatøse forandringer på klaffene hadde ingen hørbar bilyd. Dette betyr at mild klaffesykdom ikke kan utelukkes sikkert ved en lytte-test.
En sikker diagnostisering av myxomatøs klaffesykdom avhenger av at man kan vurdere hjerteklaffene ved hjelp av ultralyd. En fullstendig vurdering av hjertet er en spesialisert undersøkelse som krever avansert utstyr og etterutdanning/ekstra trening av veterinæren. Klassiske forandringer ved MMVD omfatter fortykkede klaffer med prolaps, dvs. klaffer som buer seg inn i forkammeret. Størrelsen/alvorligheten på prolapsene og på lekkasjen kan si noe om sannsynligheten for å utvikle hjertesvikt. Størrelsen på venstre forkammer og venstre hjertekammer er likevel det som betyr mest i vurderingen om hunden kommer til å utvikle hjertesvikt. Det er gjort spesifikke studier på dachshund for å fastslå hva som er normal størrelse på de ulike kamrene i hjertet hos friske individer og hvordan MMVD arter seg hos denne rasen. (3,4,6)

Hva er hjertesvikt?
Tilbakestrømmingen av blod fra hjertekammer til forkammer øker belastningen på hjertet og kan på sikt føre til at hjertet utvider seg og får et økt volum, noe som ytterligere øker belastningen på hjertet og i verste fall kan føre til hjertesvikt.
Med hjertesvikt menes at hjertet ikke klarer å kompensere for den økte belastningen
lenger og ikke klarer å pumpe blodet rundt i kroppen på en tilfredsstillende måte.
Dette fører til redusert tilførsel av oksygenert blod til ulike organer, nedsatt utholdenhet og nedsatt funksjon av organene. Det fører også til at blodet ikke fjernes raskt nok fra organer som lever, milt og lunger. Ved venstresidig hjertesvikt utvikles lungeødem som fører til pusteproblemer med rask og tung pust. Dette er en alvorlig, ofte akutt og livstruende tilstand. Hoste er et annet symptom som kan ses ved hjertesvikt, men som oftere henger sammen med kronisk bronkitt og et stort hjerte som trykker på allerede irriterte luftveier.
Ved høyresidig hjertesvikt ses økt blodmengde i bukorganer som lever og milt og ofte fri væske i buk. Dette er som regel mindre akutt, men like fullt svært alvorlig. Både venstresidig og høyresidig hjertesvikt krever akutt behandling med bl.a. vanndrivende medisiner og kronisk medisinering og oppfølging livet ut.

Klassifisering/gradering av MMVD.
Myxomatøs klaffesykdom klassifiseres vanligvis ifølge de såkalte ACVIM-kriteriene
som ble publisert i 2019. Hunder i klasse A er hunder som er friske, men som er utsatt
eller predisponert for MMVD, f.o.f. som følge av rase. Alle dachshunder kan slik sett sies
å tilhøre klasse A. Hunder i klasse B1 har myxomatøse forandringer på klaffene, men
uten sekundære forandringer/et forstørret hjerte. Klasse C har eller har hatt symptomer
på hjertesvikt og klasse D har fremskreden alvorlig hjertesvikt som er vanskelig å kontrollere med standard medisinering. (7) Dersom hunden har et forstørret venstre
forkammer og venstre hjertekammer, tilhører den klasse B2 og det er risiko for utvikling av hjertesvikt. Det anbefales da å starte med en hjertemedisin som bl.a. gjør at hjertet trekker seg bedre sammen. Den såkalte EPIC-studien fra 2016 viste at det å gi pimobendan til hunder i B2-gruppen kan utsette oppstart av symptomer på hjertesvikt med opp til 15 mnd. og forlenge levetiden signifikant. (8) Studier viser også at medisinen gir bedre livskvalitet til hundene som har denne sykdommen.

Hunden min har fått diagnosen myxomatøs
klaffesykdom. Hva nå?
Myxomatøs klaffesykdom er en kronisk sykdom som ikke kan helbredes med mindre man utfører kirurgisk utskifting av hjerteklaffene. Dette er operasjoner som per dags
dato gjøres i liten skala i enkelte land som USA, Japan og England, men som er svært
kostbare og krevende og ikke uten risiko. Den gode nyheten er at de fleste lever lenge med sykdommen sin før man merker symptomer på hjertesvikt. Fra det tidspunktet man hører bilyd og stiller diagnose og til hunden trenger vanndrivende medisiner mot hjertesvikt, går det oftest flere år. Det er også en ganske stor andel som aldri utvikler symptomer på hjertesvikt. Dette henger bl.a. sammen med hvor gammel hunden er på diagnosetidspunktet, men det er store individuelle forskjeller. Dersom hunden kommer til jevnlige ultralydkontroller og man får satt i gang forebyggende medisinering på riktig tidspunkt, blir prognosen enda bedre.