Kommentar:
Nyheten slo ned som en bombe. Et forslitt uttrykk, ja. Men sånn føles det. 123 dachshunder er reddet fra grov og systematisk dyremishandling hos en kjent oppdretter i Sverige.
Anne Bergsengene
Styremedlem i Norske Dachshundklubbers Forbund
Det eldre ekteparet hadde 108 hunder boende hjemme i små bur i et hus som stinket så kraftig av hundetiss at inspektørene fra Länsstyrelsen slet med å kunne oppholde seg der. 15 hunder bodde i et fraflyttet hus. Noen av dem oppholdt seg i en bil i solsteiken, og ble reddet i siste liten da de fikk frisk luft og vann.
Trykket har vært massivt. På sosiale medier har mange hørt at noen har sagt, og det er mange år siden de første signalene om at noe ikke har vært riktig dukket opp. Ord som valpefabrikk er brukt, beretningene om skitne og redde hunder på utstilling er flere. Men hva gjorde alle de som hørte om dette for mange år siden? Meldte de fra til SKK og myndighetene, og så skjedde det ikke noe? Eller tenkte de at noen andre fikk ta tak i det?
123 hunder har all vår sympati og medfølelse. De har levd under ufattelige forhold, og blandet med sjokket over at dette har skjedd, kommer gleden over at de er reddet.
Ja, det er en menneskelig tragedie også. De aller fleste dyretragedier er det. Noen har forsøkt å ta til motmæle mot det helt forståelige hatet mot dem som har gjort dette mot uskyldige dyr. På forskjellig måte, og noe har vært særdeles lite gjennomtenkt og virket mot sin hensikt. Å true eller krype ned i skyttergraven for å kaste stein, fører ikke noe godt med seg.
Å be folk passe sine egne saker og «skite i» hva andre gjør, er det dårligste forslaget. Nå må vi prøve å forstå hvordan dette kunne skje, og gjøre alt som står i vår makt for at det ikke skal skje igjen. Å passe våre egne saker og skite i andre er ikke måten å gjøre det på. Tvert imot. Hvis bare flere av de som når sier at de ante at det var noe alvorlig galt, hadde brydd seg. Å bry seg med kan være å bry seg om. Å forhindre lidelsen de 123 dachshundene har vært utsatt for, kunne også ha forhindret at to mennesker har havnet i en så ufattelig og utilgivelig situasjon.
Jeg har spurt meg selv: Hvis noen av mine venner hadde hatt mer enn 100 hunder boende hjemme, hadde jeg visst det da? Jeg tror jeg vet svaret på det. Hvordan kan det stemme at ingen har sett og visst?
Hvem er det som har sviktet? Raseklubben? SKK? De som har støttet oppdrettet ved å kjøpe valper der? Samfunnet? Länsstyrelsen? Alle? Hvor mange har varslet, og hva har skjedd med varslene? Er det riktig som det blir sagt at SKKs kennelkonsulenter har blitt nektet adgang til kennelen, og gitt opp?
Denne saken roper etter en granskning. Ikke primært for å plassere skyld, men for å lære av det og forhindre at det kan skje igjen.
Hvem er disse 123 hundene?
Denne oppdretteren har i mange år vært kjent for å tilby valper som man ikke har fått tak i så mange andre steder. Valper med «spennende» og «unike» farger. Ikke godkjente farger, som raseklubbene advarer mot av flere grunner, først og fremst helsemessige. Men markedet er der, og kjøperne kommer. Hva skjer med de valpene i kullet som har helt vanlige og «kjedelige» godkjente farger? Blir de værende igjen, og bidra til at hundeholdet kommer fullstendig ut av kontroll?
Dette er spekulasjoner, men ikke tatt helt ut av luften. Å kjøpe valper fra oppdrettere som følger raseklubbens anbefalinger er ingen garanti, men de som velger å ikke gjøre det, bidrar til å opprettholde et marked som er mer uoversiktlig, og som i verste fall kan romme både valpefabrikker og smuglerhunder. Andre oppdrettere kan bidra med å være kritisk til hvilke hannhunder de velger å bruke, og gjøre det vanskeligere å få denne typen virksomhet til å lønne seg.
NDF som raseansvarlig klubb i Norge og SvTK i Sverige, må lære av dette her. Bli bedre til å fange opp signaler, bedre til å veilede valpekjøpere, bedre til å advare mot useriøse valpeselgere som kan ha valper i små bur, enten hjemme eller i en varebil på vei fra Romania, og som overleveres i et veikryss, på en rasteplass eller leveres på døra.
Ingen må kjøpe en valp uten å ha fått lov til å komme inn til oppdretteren, treffe moren og se hjemmemiljøet valpen har vokst opp i. Og ingen må reise gråtende hjem fra en oppdretter etter å ha kjøpt en valp fordi «da fikk vi i hvert fall reddet én». I hvert fall ikke uten å gjøre noe.
Og ingen må passe sine egne saker og la være å bry seg.
