Om dachshunden

Historikk

Dachshunden opprinnelse anses å være Tyskland, og rasen skal ha oppstått og rendyrket fra langbente tyske støvere, «Deutsche Bracken». Den tyske kynologen Engelmanns tese er at dachshunden opprinnelig var en dvergstøver, og først senere kommet til å bli brukt som hi og sporhund. De tre ulike hårlagsvariantene; kort-, stri- og langhår, forekom veldig tidlig. Den korthårige varianten er trolig eldst, og stri- og langhårsvariantene er konstruert gjennom innblanding av andre raser. Man skal være oppmerksom på at raseavl med lukkede stambøker er et «senere tids» påfunn, men allerede i 1879 ble den første rasebeskrivningen fastsatt, og i 1888 ble den tyske dachshundklubben dannet.

Dachshunden har altså en opprinnelse som rendyrket jakthund, under og over jord. Dette har naturlig nok preget rasens mentale egenskaper. Egenskaper som ble verdsatt var jaktlyst, en utpreget sporlyst, stahet og mot i kombinasjon med skarphet mot rovdyr. Det har alltid vært en mangfoldig hund som har arbeidet i samarbeid med sin fører og vært kjent for å være klok og hengiven.

Jakthund – drev og hi

I begynnelsen ble det arrangert hi- og blodsporprøver og utstillinger i klubbens regi. Den første drevprøven ble arrangert i 1966. Fra samme høst ble det på permanent basis tillatt å bruke “løs på drevet halsende, hund” på rådyrjakt i Norge. Etterhvert skulle dette få stor betydning for dachshundavlen i landet, hovedsakelig for avl på normalstore kort- og strihår. Dette framkommer i form av stigende registreringstall, aller mest for strihår.

De langhårede dachshundene har i Norge i hovedsak vært selskapshunder, utstillings- og sporhunder med noen få, hederlige unntak som har vist seg som riktig gode hihunder. De langhårede dachshundene blir også i noen grad brukt på jakt etter rådyr og hjort, men de er så godt som fraværende på jaktprøver.

• Mer om hi og kunsthitrening (PDF)
• Mer om drev og innjaging (PDF)
• Drevprøveregler for dachshund (PDF)
• Hiprøveregler (PDF)

Ettersøk

Innføringen av krav om godkjent ettersøkshund i forbindelse med jakt på hjortevilt 01.01.1994 kom også til å bety en økt etterspørsel, særlig etter de jagende dachshundrasene.

• Mer om blodspor og trening (PDF)
• Prøveregler for blod og ferskspor (PDF)

Familiehund og allrounder

Dachshunden har likevel alltid vært en populær selskaps- og innehund i motsetning til mange andre jakthundraser. Den ble raskt spredd over hele verden, og som en kuriositet kan nevnes at flere kongehus har holdt seg med dachshunder.

De mindre variantene, dverg- og kanindachshunder, har, med en håndfull unntak, kun vært selskaps-, utstillings- og sporhunder (på prøver; forholdsvis sjelden i praktisk arbeid). I Norge defineres de minste størrelsesvariantene med brystomfang; dvergdachshunder opp til 35 cm og kanindachshunder opp til 30 cm. Opprinnelig hadde også disse små dachshundene anlegg for jakt, og de minste ble, som navnet sier, brukt til jakt på kaniner. Populasjonene av de mindre variantene var lenge små, men i de senere årene har de vært økende i antall, spesielt hva dvergdachshundene angår.